Tilbakeblikk på semesteret som har gått.

«Faget det er snakk om er Digital formidling eller “Kom109″ på fagspråket. Denne bloggen kommer til å bli oppdatert ukentlig med et gitt tema hver gang.

I løpet av semesteret ønsker jeg å utvide horisonten min når det kommer til måter å formidle informasjon digitalt på. Jeg ønsker også å få et større innblikk i forskjellige typer digitale medier og hvordan de brukes. Ved å opprette denne bloggen er jeg på god vei mot å nå disse målene, men det må også en del egeninnsats til i forhold til å møte opp på forelesninger/lab-timer og å lese pensum.

Jeg håper også personlig å få en del ut av denne bloggen ved å reflektere og drøfte rundt de ulike temaene.»

Dette skrev jeg i januar i år. I dag, drøye fire måneder senere, er det på tide å se tilbake på arbeidet jeg har lagt i dette faget og hva jeg faktisk har lært på disse månedene.

For det første vil jeg si at formidling over nett er mye mer komplekst og spennende enn det jeg trodde da vi startet opp med dette faget. Det er så utrolig mange metoder og uskrevne regler for hvordan man skal nå frem med sitt budskap. Det handler om formidlingsevne, kreativitet og effektivitet. Det man skriver om bør være aktuelt, men samtidig nyskapende og det bør treffe den riktige målgruppen.  Det er ikke det samme å være journalist i år 2013 som det var for ti eller tjue år siden. Man bør kunne mye om alt, være allsidig og kjenne sitt publikum.

Jeg har også lært mye om hvordan sosiale medier preger nyhetsbildet. Sosiale medier har virkelig vært med på å skape en slags revolusjon innenfor nyhetsformidlingen. I dag kan alle publisere sin mening og alle har en mulighet for å bli hørt. Samtidig er det også et samspill mellom de tradisjonelle og de digitale mediene. Det finnes fremdeles både styrker og svakheter i begge måtene å formidle nyheter på. Jeg mener at det fremdeles finnes stort potensiale i digital nyhetsformidling. Spesielt kan det bli interessant å følge med på hvordan de vil utnytte de nye plattformene som dukker opp i forhold til nyheter på nettbrett. Dette er jo fremdeles under utvikling.

Ved å drøfte rundt ulike problemstillinger har jeg fått et dypere innblikk i journalistenes arbeid og positive og negative sider ved formidling over nett. Jeg føler at dette faget har gitt meg et grunnlag for å forstå hvordan man kan arbeide for å nå frem med et budskap. Og at det har hjulpet meg til å forstå hvordan alle de ulike komponentene på et nettsted, som for eksempel design, tekst, bilder og video, spiller sammen.

Videre vil jeg fortsette å følge med på utviklingen innenfor digital formidling. Og jeg vil helt klart fortsette å være aktiv på sosiale medier. Kanskje jeg en dag får meg en jobb innenfor bransjen selv og da vil det jeg har lært i dette faget helt garantert komme til nytte. Når det kommer til denne bloggen skal man ikke se bort ifra at det kommer en oppdatering i ny og ne, selv om jeg nå vil bli nødt til å komme opp med mine egne problemstillinger.

Jeg synes forresten det var morsomt å havne på denne topplisten over norske kommunikasjon-, pr-, og markedsføringsblogger. Veldig gøy at noen leser det man skriver og at man når ut til en målgruppe- kanskje det er et tegn på at jeg faktisk har lært noe dette semesteret?Img0065

– Tone

Multimodal nyhetsformidling.

I artiklene Corvergense calls og Transcoding the news kan man lese om bruk av multimediale fortellerformer i nyhetsformidling. Ukens oppgave er å ta utgangspunkt i disse to artiklene og så gjøre en vurdering av aftenbladet.no

I artikkelen Convergense calls av Neil Thurman og Ben Lupton skrives det mye om hvordan man kan eller bør bruke video som en del av nyhetsformidlingen. De tar opp dilemmaet rundt de nye journalistene som faktisk skal jobbe med dette stoffet. Og hvor hen det lønner seg å være mangfoldig og mestre flere områder eller om det lønner seg å ha spesialister innenfor de ulike feltene. De skriver også at det er viktig at om man skal bruke video som en del av en sak, så bør videoen komplementere teksten, ikke repetere den.  Videoene bør også være forholdsvis korte for at brukerne skal ville bruke tid på å se hele. Og hvis den skal inneholde en reklamesnutt, bør den ikke overstige 10-15 sekunder.

De nevner også at kvaliteten på videoene ikke lenger er i hovedfokus, da sider som youtube har vært med på å senke brukernes krav.

“ If we can break stories in a video format then we’ve got a distinct advantage. We’re not weighed down by the mentality of thinking we can only do this with five men and two cameras. We can just go along with a mobile phone and take footage. We can also get users to send in their experiences and not be too concerned about the quality. “ (- utdrag fra artikkelen)

Den andre artikkelen jeg har sett på, Transcoding the news av Susan Jacobson  handler om ulike måter man kan blande ulike medier for å prøve å skape den ultimate nyhetsformidlingen. Hun skriver blant annet om hypertekst (tekst som inneholder lenker hvor man kan klikke seg videre), gamification (når noe som i utgangspunktet ikke er spillbasert blir gjort om til spill), bruk av sosiale medier, lyd/bilde- slideshow og  video.

Når det kommer til Aftenbladet.no synes jeg de er flinke til å balansere bruken av de ulike mediene. De er hyppige brukere av såkalte slideshows med bilder som komplementerer teksten, slik som her. De bruker også en del video, med en 15-20 sekunders reklamesnutt i starten. Kvaliteten på videoene er varierende, men felles for dem er at de er korte og konsise, de ligger gjerne på mellom 1 og 5 minutter. Videoene gir ofte brukerne et innblikk i den aktuelle saken, gjerne med et intervju fra stedet hvis det handler om en dramatisk hendelse e.l.  Jeg synes de er flinke til å la videoen komplementere teksten, og ikke bare gjenfortelle det som kan sees i videoen. Et eksempel kan være denne saken om manglende flagging på 1.mai. 

Selv om man kan lese seg opp på saken kun ved hjelp av teksten, er videoen med på å gi et bedre bilde av saken og kanskje gjøre det mer forståelig hvorfor det ikke flagges.

Oppsettet de bruker i sakene sine er enkelt og rent . Det kan kanskje til tider minne om den tradisjonelle papiravisen, da de sjelden legger linker inn i selve teksten. De har heller bokser på siden av saken der de legger inn lenker til aktuelle saker og eventuelt utdypende fakta om saken. I bunn av saken er det et kommentarfelt hvor folk, gjennom sin personlige facebook-profil kan legge igjen kommentarer.  De har også lagt inn knapper som gir brukerne muligheten til å dele sakene på ulike sosiale medier.

Klikk på bildet for kilde

Klikk på bildet for kilde

aftenbladet

Klikk på bildet for å komme til kilden

Jeg synes aftenbladet har løst det å formidle nyheter over nett på en enkel og god måte. Det er lett å navigere seg rundt og det er variasjon i mediebruk fra sak til sak. Dessuten er det jevnt over god kvalitet på både bilder og video, noe jeg synes er viktig for brukeropplevelsen. Jeg liker også at de gir gode bilder den plassen de fortjener. Ofte føler jeg at liknende nettsteder har en tendens til å presse bildene inn i rom hvor de ikke får utnyttet det fulle potensialet.

– Tone

Samspillet mellom tradisjonelle og sosiale medier.

Denne ukens oppgave er å skrive en refleksjon om utfordringer ved forholdet/samspillet mellom profesjonell journalistikk og brukerskapt nyhetsformidling

Journalistikken er ikke lenger hva den var. Du kan ikke lenger stole på at journalisten er førstehåndskilden.  I denne artikkelen fra 2011 kan du lese at hele 47 prosent av journalister bruker twitter som kilde, og jeg tviler sterkt på at disse tallene har stoppet å øke siden.

Sosiale medier har skapt en ny virkelighet for journalistene.  Det er der folk finnes, og det er der folk utrykker sine meninger. Det er der kjendiser kommer med upassende kommentarer og det er der folk kommenterer de upassende kommentarene. Men det går fort i svingene! Det gjelder å være først ute, finne og fange de gode sakene.

Også under ekstreme hendelser som er vanskelige å dekke fordi de skjer så plutselig, som for eksempel naturkatastrofer eller terrorangrep, brukes sosiale medier ofte som kilder. Brukere fra det rammede stedet legger da ofte ut bilder, videoer og skildringer fra den aktuelle hendelsen som blir videreformidlet i tradisjonelle medier.  Et godt eksempel på dette kan være denne oversikten over tweets som ble lagt ut i forbindelse med terroren på Utøya, 22.juli 2011

Ifølge denne artikkelen har de sosiale mediene hatt mye å si for hvem som kommer til orde i nyhetsdebatter. (Anbefaler også å ta en kikk på videoen øverst i artikkelen.)  I en undersøkelse i sammenheng med Stortingsvalget i 2011 kom de frem til at de som var mest aktive på twitter rundt valgdebatter var helt «vanlige» folk uten kjendisstatus. Men selv om alle får si sin mening, er det ofte de som er kjent også utenfor nettet som blir hørt.  De fant også at debatter på twitter og andre sosiale medier ofte blir trigget av de mer tradisjonelle mediene, altså at debatten som startet på tv, i avisen e.l. fortsetter på nett.

(Klikk på bildet for kilde)

Det som jeg tror gjør twitter til en så god kilde for journalistene er at man ikke trenger å være fysisk til stede der det skjer for å få kontinuerlige oppdateringer og meninger rundt en hendelse. Det som er viktig er å ta det man leser med en klype salt. Kanskje stille seg selv noen grunnleggende spørsmål; Kan jeg tro på dette? Er det en pålitelig kilde? Sånn sett vil det nok være lettere å referere til en person som er kjent også utenfor nettet, da folk sannsynligvis vil stole mer på en kilde de kjenner til, enn en totalt ukjent kilde.  Det er også en utfordring at sosiale medier er såkalte flyktige medier. Det vil si at når noe er lagt ut på nett, kan det fjernes igjen, og kilden vil da være borte.

Samarbeidet mellom de tradisjonelle og de sosiale mediene har økt bredden av mennesker som får frem sin mening i nyhetsbildet. De tradisjonelle mediene bestemmer kanskje hva som er på dagsordenen, mens diskusjonen ofte fortsetter på nett. Motsatt kan også ting som skjer på nett skape nyhetssaker i de tradisjonelle mediene.  På den måten har i utgangspunktet alle muligheten til å være med å forme nyhetsbildet, selv om det som alltid er en fordel om du er kjendis fra før.

– Tone

Demokrati på nett.

Bruken av sosiale medier øker konstant, ikke bare i antall brukere men også i muligheter og funksjoner. La oss ta for eksempel facebook som eksempel. Ikke bare kan man holde kontakt med venner og bekjente, plattformen er også ypperlig for å nå ut til enorme folkemengder på kort tid. «Alle» er jo på facebook, altså blir det en slags nettversjon av samfunnet, eller et nettsamfunn. I Norge er vi jo så heldige å ha et demokrati, men det kan virke som om de helt «øverst» på samfunnsstigen (regjering, departementer osv..) vegrer seg litt for å bruke sosiale medier i stor grad for å nå ut til folk.  Regjeringen skriver i denne rapporten fra 2009, om den såkalte «obama-effekten». Altså en forventning om økt bruk av sosiale medier også fra dem, siden andre land som USA, Sverige og England har hatt så gode erfaringer med dette.

Folkene derimot vegrer seg ikke for å vise sin mening på sosiale medier, og bruker dem for det de er verdt. Hvor mange sider på facebook finnes det ikke som stemmer Ja eller nei for ett eller annet formål.  Et eksempel kan være; Ja til høyere studiestøtte! Som per dags dato har 3800 som liker. Jo flere som liker, jo større sannsynlighet er det for å få gjennomslag for sin sak. Det finnes jo mange eksempler på saker som har blitt lagt merke til på sosiale medier og blitt tatt tak i, nettopp fordi det har vært så stort engasjement rundt saken. Det kan være alt fra en matvare som folk vil ha tilbake i butikkhyllene, eller det kan være noe mer samfunnsrelatert, som for eksempel høyere studiestøtte. Så lenge det er høy oppslutning rundt en sak vil den som oftest bli lagt merke til.

??????????????????????????????????????????

Det er jo flott at sosiale medier kan øke engasjementet rundt samfunnsrelaterte spørsmål, og det senker kanskje terskelen for å fremme sin mening. Men kan vi ta det for gitt at alle fremmer sin mening, eller er det ubalanse i hvem som er mest aktive på nettdiskusjoner? Blant annet kan man her lese at menn deltar i nettdebatter i større grad enn kvinner. Blir det da riktig å stole blindt på oppslutningen rundt en sak, eller bør man også ta en nærmere titt på hvem som engasjerer seg. Det er jo hva flertallet vil ha som danner et demokrati, og da er det også viktig at de som «liker» eller engasjerer seg rundt en sak kan være representanter for flertallet og ikke bare en utvalgt gruppe.

Edit; Fant et meget passende eksempel på hvordan kommunen henvender seg til folket for deres mening over nett her.

– Tone

Klikk her og her og her.

«Se på meg nå!» «Se hva jeg gjør nå!» «Mamma, mamma, mamma, se, se, se!!!»

Omtrent slik kan en gutt på fem høres ut i sitt forsøk på oppmerksomhet fra moren. Omtrent slik kan også dagens nettjournalistikk oppfattes i deres forsøk på oppmerksomhet.  For nettavisene er antall klikk avgjørende og de gjør alt for å tilfredsstille leserne. Det som blir klikket mest på blir det produsert mest av, det er slik det fungerer. Jeg mener, det ligger ikke akkurat sylskarp journalistikk bak overskrifter som «Filmstjerne vurderer å forsikre brystene» (henholdsvis hentet fra vg.no). For det første; hvem er det snakk om her? For det andre; Hva er egentlig saken her? Det har jo ikke akkurat skjedd noe som overhode betyr noe som helst for noen som helst. De kunne da i hvert fall ventet til hun hadde forsikret brystene før det ble laget en sak om det.  Allikevel er det slike saker som får flest klikk, det er enkelt og det skaper nysgjerrighet blant leserne. Slik skaper nettavisene maksimalt med klikk for minimal innsats.

Det sies at nettavisene vil ta over for papiravisene. Men hvor vil da de gode reportasjene, de informerende artiklene og de saklige intervjuene ta veien? Skal vi fortsette å bli bombardert med uttalelser fra såkalte kjendiser, saker om hvordan man kan gå ned 20 kg på 2 uker og hva slags klær man skal eller ikke skal gå med akkurat nå?

newspapers-internet

Jeg skal ikke si at jeg ikke klikke på slike saker. Jeg vil vite mer. Jeg vil lese mer. Jeg klikker her, og her. Allikevel sitter jeg ofte igjen med følelsen av å ha blitt lurt. Det var kanskje ikke like interessant som overskriften eller bildet tilsa og jeg ender med å klikke meg ut like fort som jeg kom inn. Men det finnes ingen angreknapp, klikket mitt er registrert og jeg er plutselig blitt en del av det hele. Så lenge du og jeg klikker vil antallet liknende saker fortsette å øke.  Det finnes selvfølgelig også mer seriøse nettaviser som styrer unna slike saker, men jeg håper allikevel ikke at papiravisene forsvinner med det første.  Der er det i hvert fall ingen som skriker etter oppmerksomheten min og ingen overskrifter som lurer meg til å lese noe jeg egentlig ikke er interessert i.

– Tone

Om å nå målgruppen.

Ukens bloggoppgave er å ta for seg et nettsted drevet av en bedrift eller organisasjon, og vurdere hva det er på dette nettstedet som gjør at det skiller seg ut og kan bli lagt merke til av målgruppen.

Jeg har valgt å ta for meg www.grafill.no, en norsk organisasjon for alle som arbeider med eller utdanner seg innen visuell kommunikasjon.

Når man åpner siden for første gang får man inntrykk av at den er enkel og oversiktlig. På forsiden er det linket til aktuelle saker, hendelser og inspirasjon for målgruppen (folk som interesserer seg for visuell kommunikasjon), disse oppdateres jevnlig. Den kontinuerlige oppdateringen gjør at man som en som er i målgruppen vil komme tilbake fordi man vet at man vil få påfyll av noe nytt nesten hver gang. Det er også det perfekte stedet å søke inspirasjon, man kan legge inn søkefiltere etter hva slags lenker man vil få opp. For eksempel kan man søke opp saker som bare omhandler grafisk design, eller bare animasjon.

Den enkle layouten gjør at sakene på forsiden kommer godt frem og «passer inn» i designet uansett farger. Hvitt er jo også ganske safe og de fleste vil sette pris på at det enkelt og stilrent.

Det som jeg tror gjør at denne siden tiltrekker seg folk i målgruppen er at det er så mye informasjon og inspirasjon rundt et tema samlet på et sted. Her finner man «alt» som skjer innenfor feltet. Man blir på en måte en del av et fellesskap. Dette er en side som er laget for deg og andre med likt interessefelt.

Personlig har jeg ikke vært innom denne siden tidligere. Men da jeg ser på meg selv som i målgruppen er veldig glad for at jeg fant det! Og jeg kommer nok jevnlig tilbake for å søke inspirasjon, enten det er animasjon, illustrasjon eller annen informasjon!

graf

– Tone

Gamification- en moderne spillverden.

Verdens første dataspill så dagens lys i 1958. Det het tennis for two og gikk ut på å få en ball til å sprette frem og tilbake over skjermen. Det har skjedd mye siden den gang- i dag er en hverdag uten dataspill utenkelig for mange. Spillingen kan være en avkobling fra hverdagen, det kan være utfordrerne og gøy. Man spiller fordi man har lyst- ikke fordi man må. Det er dette har markedskreftene plukket opp og bruker for det det er verdt. Dette er en trend på veg oppover. Å gjøre ting som i utgangspunktet ikke er spillbasert om til et slags spill for å gjøre det mer attraktivt for brukerne- altså gamification.
Det finnes utenkelig mange eksempler på dette «fenomenet». Her har jeg funnet noen:

1. Nike

p7
Nike er et prydeksempel på bruk av gamification i markedssammenheng. De bruker spill for å gjøre treningsformer som for eksempel løping til en morsommere affære. Du kan kjøpe utstyr for å måle km, kalorier, fart, puls osv…Du kan konkurrere med venner- eller med deg selv.

2. Recyclebank.com

la-recycle-bank-01
På denne nettsiden bruker de spill for å lære brukerne mer om resirkulering. Jo flere spørsmål du svarer korrekt på – jo mer poeng får du. Poengene kan du bruke på miljøvennlige produkter til deg selv.


3. Spill i skolen

discover-water
Det er blitt forsket mye på bruk av spill i undervisningssammenheng. Og mange av resultatene er positive. Barn kan ha stort utbytte av læringsbaserte spill. Det er også bevist at unge som spiller mye online-baserte interaktive spill er bedre i muntlig engelsk enn andre på samme alder.

Det er selvfølgelig positivt å gjøre ting som kanskje ikke alltid er like morsomt å gjøre om til noe man har lyst til å gjøre. At det å gjøre trening, resirkulering eller skolearbeid om til et spill kan senke terskelen for å faktisk gjøre det er jo fantastisk. Men skal egentlig alt være gøy? Kan og bør alt gjøres om til spill? Det er jo ikke sikkert at alle er like interessert i å spille heller. Og det er kanskje ikke alt som er like egnet som spill. Noen tjenester bør nok holde seg unna denne trenden, i fare for å miste tillit hos kundene. Det hadde mest sannsynlig ikke vært like populært blant alle om banken hadde gjort om nettbanken til et slags spill- og det å skulle betale regninger ble gjort om til en konkurranse.

Å gjøre en nettside spillbasert kan nok gjøre underverker for besøkstallene om spillet er engasjerende og bra laget. Det viktigste er å lage et spill som er passende for målgruppen og om det er konkurransebasert, vil det spre seg nesten automatisk, i og med at de som spiller vil spre det videre for å ha flere å konkurrere mot. Sånn sett er det en genistrek- vi elsker jo å konkurrere! Det å gjøre skolearbeid om til spill er jeg nok litt mer skeptisk til. Selv om det gir gode resultater, hva slags verdier gir det egentlig barna? At alt skal være gøy? At man alltid får noe tilbake for det man gjør? Det er ikke godt å si…Hva tror dere?

– Tone